En ting er sikkert!

Gutter – som tror de har blitt menn – burde ikke komme inn i mitt liv drassende på en mor – altså svigermor – som ikke har tenkt at sønnen noen gang skal få leve sitt eget liv.

Noen ganger altså. Blir jeg så. SINT!

sjokkert

vet ikke helt hva som sjokkerer meg mest.

At en eller annen stylist hisser seg opp over at Jan-Thomas(selveste?) kaster terning

- eller at VG faktisk tar seg tid til å skrive om dette som om det virkelig betydde noe her i verden.

Kanskje jeg bør være mest sjokkert over meg selv som i det hele tatt la merke til det.

kunstart

det er en kunst å være konstant misfornøyd når man ikke har noen verdens ting å være misfornøyd med

…slår Undertegnede fast og gir seg ikke med det første

Noen ganger lurer jeg på om det rett og slett er en feilkobling i hjernen min som bare gjør at jeg ikke tåler å ha det for bra. Når bra er på timeplanen, så jobber hjernen hardt for å finne alt som er u-bra. Å så bra tenker jeg…og plutselig er det NEI DET ER DET IKKE. DET ER GALT, DET ER GALT, OG DET OG DET OG DET. OOOOG DET. Og det der kommer i hvertfall ikke til å gå bra. Og ikke det heller.

Kan man trene opp hjernen til å bli positiv? Til å tåle bra?

PS: hvor ble det egentlig av all julemarsipanen? De slutter alt for tidlig med den.

gjengjeldt

Jeg er sliten av hele verden. Det gjør det ikke bedre at jeg merker det er gjengjeldt. Verden er sliten av meg også.

Jaha. Dum verden. Jeg syns verden – av alle – burde være forståelsesfull og overbærende med sliten Undertegnede. Men neida. Verden bare gjengjelder. Liksom.

Og alle tall kan forresten bare se å pelle seg vekk. Sliten av tall også. Tall er dumme. Nesten like dumme som verden.

 

Hm. Skal jeg virkelig bruke livet mitt på det her?

 

 

den er min! *buhuu*

undertegnede sliter visst litt med å lære seg dette med barn. Det kom liksom bittelitt brått på å plutselig gå fra null (JEG SKAL ALDRI ALDRI ALDRI HA BARN, DET ER I HVERTFALL HELT SIKKERT!), til tre på deltid.

I går skoleavslutning. Og Lotteri. Undertegnede tok lodd, far til barna tok en haug med lodd, og det gjorde moren deres også. Merkelig nok er hun faktisk ganske hyggelig, selv om svigermor syns hun er det verste mennesket på jorden siden hun kunne gå fra sønnen hennes. Hun om det.

UNDERTEGNEDE VANT!! hahaha…og sendte selvfølgelig mellomste barn opp for å hente gevinsten. Jeg vurderte å ta helt av med krigsdans og ville jubelscener rundt i gymsalen, men tok meg pent inn igjen. Men så altså, gevinsten hentet, og så begynner HAN å pakke den opp? Det var da de onde stemorgenene våknet til liv, og før jeg rakk å tenke over hvordan dette kom til å se ut for omverdenen, så røsket jeg tak i gevinsten og sa “Hva ER det du gjør? DEN ER MIN!”

Jaja, jeg blir vel nødt for å godtgjøre dette til jul. Og jomen var det verdt å sloss for gevinsten min, det var tross alt en veske med skismurning…som jeg vel trolig kommer til å ha for resten av livet og vel så det.

 

is it låst or not liksom?

Først låses døren med to låser. Så kjenner han på håndtaket om det virkelig er låst. Så går han ned trappen, sjekker at garasjeporten er igjen. Opp igjen trappen og kjenner på døren en gang til, sånn i tilfelle han kanskje ikke hadde låst allikevel? Går sikkerhetsrunde rundt huset og sjekker at alt er ok, alle vinduer og dører igjen.

Jeg tenker at nå kommer han, vi kan dra til jobben.

Han går enda en gang opp til hoveddøren og tar håndtaket sakte ned…helt til han skjønner at det virkelig virkelig virkelig er låst. NÅ kan vi dra.

Bare nevner det liksom. Min kjære i et nøtteskall

mammut?

min kjæres yngste sa i dag:

“du er litt tjukk i magen din, akkurat som en mammut, men mammuten har masse pels men når du tar bort pelsen så er den også litt tjukk i magen, ååå…mammuten er så god da!”

…mens hun satt godt plantet på fanget mitt og koste seg halvt i hjel.

Jeg er fortsatt litt i tvil om hun IKKE får noen julegave i år, eller om hun kanskje får den største. Undertegnede tar et hint og akter å bli litt mindre enn mammuten ganske fort.

haha, små marginer hos fireåringer altså!

hei sveis!

Joda, etter tre sekunder skjønte jeg det var en hatt, men sånn helt med en gang kunne jeg ikke bære meg for å tenke at den frisøren må ha hatt en litt dårlig dag!

snart…

…skal jeg skaffe meg blogging som hobby igjen. Jeg skal bare…først.

Flytte. Har solgt leilighet. Har kjøpt leilighet. Har snart pakket alt jeg eier og har i store esker. Har demontert møblene mine. Har snart flyttet. Til helgen. Åh…til helgen. Det skal bli godt  å bli helt ferdig.

immun?

Det var når brått lå der på alle fire, med håndbaken full av godt innpresset grus, et blodig oppskrapet kne, og (selvfølgelig) digert hull på splitter pine nye jeans,

det var da jeg skjønte at jeg ikke var immun mot tryning selv om jeg gjorde det flere ganger når jeg var liten.

Når man var liten fikk man trøst.

Som stor fikk man late som ingen ting. Det gjorde slettes ikke vondt. Liksom.